FØDSELSHISTORIEN - PLANLAGT KEISERSNITT

Denne fødselen ble veldig ulik min første, da jeg fikk innvilget planlagt keisersnitt denne gangen pga forrige fødsel, størrelse på barnet og angst for reprise. Som de fleste vet har jeg vært veldig redd for å føde igjen og egentlig ønsket keisersnitt hele tiden. Rett og slett for å slippe samme opplevelse en gang til. Samtidig har jeg så gjerne ville klare en normal fødsel å kunne være stolt av meg selv etterpå. 

Men da jeg kun noen få uker før termin fikk påvist svangerskapsdiabetes og de målte lillesøster ganske stor, så slo jeg fort fra meg tanken om å prøve en normal fødsel igjen med tanke på at størrelsen på Nicolai da han ble født var hovedproblemet til at han ikke kom seg ut. Da jeg nå visste at lillesøster også hadde blitt stor til termin, så turte jeg rett og slett ikke ta sjansen igjen. Etter ultralyden og målingen spurte legen hva jeg tenkte om neste fødsel. Jeg fortalte da det samme som jeg nettopp har skrevet over her, og hun sendte med en gang inn en søknad om keisersnitt uten å si noe som helst annet, og et par uker senere fikk jeg brev om dato i posten.


- 27.mai 2015 kl. 07:00 - 

Det var datoen og klokkeslettet som stod på brevet, og jeg klarer egentlig ikke beskrive den følelsen jeg fikk igjennom kroppen da jeg åpnet det. Det og plutselig vite når barnet ditt skal komme til verden er en helt utrolig rar følelse. Vanligvis går man bare og venter på tegn og lurer på hva som skjer. Om det er vannet eller riene som kommer først, eller om man må bli satt igang. Men ikke denne gangen. Onsdag 27.mai kl. 07 skulle vi altså få hilse på lillesøster for første gang.

Det som var kjekkest er at vi kunne legge en plan på hva vi skulle gjøre. Vi slapp å ringe til mamma midt på natten for å få barnevakt til Nicolai i full fart, og vi kunne ta alt med ro. Vi prøvde også å holde det skjult. Først skulle bare mamma vite om det, fordi det var hun som skulle passe Nicolai, så vi måtte ha sagt det til henne uansett. Men så fikk jeg litt dårlig samvittighet, så jeg sa vi kunne si det til foreldrene på begge sider slik at det ikke ble "urettferdig". Det har vært veldig vanskelig å holde det skjult, rett og slett fordi jeg er så sinnssykt dårlig til å holde maska når noen spør meg om ting, men ingen skjønte noe (så vidt jeg vet). 


Jeg var på undersøkelser en uke før operasjonen, og fikk da beskjed om å ringe til B2 kvelden før operasjonsdagen for å høre når jeg skulle komme inn. Jeg fikk beskjed om å møte klokken åtte og at det kunne ta noen timer før det var min tur. 


Kl. 07:10 operasjonsdagen. Spent og nervøs. 

Vi dro hjemmefra litt etter syv på morgenen, og var på plass på avdelingen akkurat klokken åtte. Der måtte vi vente litt på fellesstua før jordmoren som skulle følge oss for dagen kom og fulgte oss til rommet. Det var totalt fødselskaos på avdelingen, så vi måtte dele rom med det andre paret som også skulle ta keisersnitt, med beskjed om at de skulle prøve å gjøre så godt de kunne med å gi oss et rom hver iløpet av dagen selv om de ikke kunne love oss noe. 

Etterhvert kom jordmor inn igjen og satt kateter og veneflon på meg, og jeg fikk intravenøs væske. Klokken var da rundt halv ti, og jeg fikk beskjed om at hun andre skulle til operasjon klokken 12:00 og jeg klokken 13:00. Det var veldig nedtur å være sist, men jeg var veldig forberedt på det da det er veldig typisk meg og min flaks! Hehe.. 


Klokken ble tolv, og jeg venta egentlig bare på at hun andre skulle bli henta. Jordmor kom inn ca. 12:15 og sa det hadde blitt litt forandringer i planen. Jeg rakk å tenke mitt, og var forberedt på å vente i enda flere timer. Men det hadde seg sånn at mitt operasjonsrom ble klart først, så hun kom for å hente meg. Jeg ble lettere sjokkert, og visste ikke helt hva jeg skulle si eller hvor jeg skulle gjøre av meg. Både jeg og Andreas satt der med munnen åpen og store øyne. 

Jeg ble trillet en etasje opp, og alle jeg ble trillet forbi tittet på meg, smilte og sa "lykke til". Jeg hadde mer enn nok med å konsentrere meg om å holde tårene tilbake, så jeg klarte så vidt å få ut et "takk" sammen med et skeivt smil. 

De trillet meg inn på operasjonsavdelingen. Der fikk jeg først enda en veneflon i den andre hånden, så kom anestesilegen som skulle sette spinalbedøvelsen på meg og spurte om en del spørsmål om alt fra allergi til sykdommer. Han fortalte også litt om bedøvelsen og hvordan den virket, og generelt om hva som kom til å skje. Da han var ferdig kom det to anestesisykepleiere og hentet meg. De spurte også om en del spørsmål, og mye av det samme som jeg nettopp hadde blitt spurt om. Jeg ble trillet inn på operasjonsstuen og flyttet over på operasjonsbordet der de begynte å forberede. Andreas måtte sitte bak å vente til de hadde satt bedøvelsen, men fikk sette seg ved siden av meg så fort det var gjort. 

Andreas ble veldig rar og blek i ansiktet, så jeg sa han kunne gå ut. Han sa først at det gikk greit, men det var visst ikke bare jeg som syns han burde gå ut. Hehe. Jeg ble tatt godt vare på av de andre som var der sammen med meg, og de pratet og spurte om alt mulig for å få meg til å tenke på noe annet. Det var ikke veldig lett, da det er en utrolig ubehagelig opplevelse. Du kjenner alt de gjør bortsett fra smertene og det er veldig ekkelt og rart.

Etter en kort stund hørte jeg operasjonslegen si "nå blir det baby", og ikke lenge etter hørte jeg skrik. Tårene rant ukontrollert og jeg var så letta over at jeg snart var ferdig. De viste meg henne og tok henne med ut til Andreas der de tørket henne og fikk noe rundt henne. De kom deretter inn til meg mens de sydde meg igjen. En følelse jeg ikke kan beskrive med ord ♥

Jeg ble trilla til oppvåkningen etter de var ferdig å sy igjen og vaske meg. Fikk besøk av Andreas og Mie etter en stund, og ble trilla tilbake på rommet vårt etter to-tre timer der jeg endelig fikk mat og drikke etter 19 timer uten! Kalde fiskeboller i hvitsaus med poteter har aldri smakt så godt! ;-) Haha.


Trøtt og sliten, men veldig stolt ♥

Et mammaliv

Hei! Jeg er ei jente på 24år fra Halden. Denne bloggen vil handle om min hverdag som alenemamma til Nicolai(f.2011) og Mie (f.2015). Jeg er selvstendig distributør i Herbalife. Startet med produktene i januar 2014 for å få mer energi og gå ned i vekt. Mistet 12kg før jeg ble gravid på nytt med Mie. Har mistet 15kg etter svangerskap nr 2. Er fortsatt på min reise ned i vekt, så bloggen vil i hovedsak handle om min nye livsstil i form av kosthold og aktivitet fremover. Alle bilder er mine om det ikke står noe annet, og missbruk av disse vil bli politianmeldt!

Kontakt meg:
etmammalivblogg@live.no

Norske blogger

Facebook



Instagram



Kategorier




Arkivet





Bloggdesign

Design og koding av KvDesign


hits