AKUTT KEISERSNITT VS PLANLAGT KEISERSNITT: DEL 2

Litt sent, men her kommer i hvert fall del 2! Del 1 kan du lese HER

Tiden etter keisersnittet med Nicolai var helt forferdelig på alle måter. Så forferdelig at jeg utviklet en slags fødselsdepresjon. På sykehuset var jeg utrolig sliten og hadde utrolig vondt. Jeg følte meg alt annet enn bra, og jeg orket egentlig ikke besøk av noen som helst. Jeg følte ikke for å prate med noen, og ville bare sove. De gangene folk kom på besøk utenom besøkstiden og vi måtte ned i vestibylen var jeg kun med en gang. De andre gangene tok Andreas med seg Nicolai ned, mens jeg ble liggende på rommet med dårlig samvittighet. 



Da vi kom hjem tenkte jeg at det kom til å bli bedre, men det ble det ikke - heller tvert imot! Jeg orket fortsatt ikke besøk av så mange. Jeg skriver "så mange" fordi det var noen unntak. Mamma var hos meg en del fordi Andreas ikke fikk de ti dagene hjemme som han skulle. Og med et stort sår i magen klarte jeg ikke ta meg av Nicolai på egenhånd. Jeg følte meg fortsatt helt forferdelig, men det var selvfølgelig litt forskjell på la mamma se meg slik enn noen andre. Jeg har sett bilder av meg selv i ettertid, og jeg så faktisk like forferdelig ut som jeg følte meg! 

Jeg husker jeg hadde vondt veldig lenge, og klarte ikke sitte ordentlig på en god stund. Derfor lå jeg for det meste på sofaen, også når jeg hadde besøk. Derfor følte jeg meg veldig uhyggelig og usosial når vi hadde besøk. Jeg følte som sagt heller ikke for å prate, og jeg klarte rett og slett ikke å ta meg sammen selv om jeg prøvde. Det er veldig vanskelig å forklare og det er nok veldig vanskelig å forstå om man ikke er eller har vært i denne situasjonen selv. 





Denne gangen tok jeg derfor noen forhåndsregler. Blant annet at jeg ikke kom til å orke så mye besøk. Derfor bestemte jeg at kun besteforeldre og tanter/onkler fikk komme på sykehuset. Oldeforeldre og resten fikk vente til vi kom hjem. Det hadde jeg ikke trengt å gjøre, for jeg var overraskende bedre i formen denne gangen. Jeg hadde selvfølgelig vondt, men formen var ikke i nærheten av så dårlig som den var da Nicolai ble født. 

Litt trøtt fordi jeg hadde sovet veldig lite natten før operasjonsdagen. Ellers var formen veldig fin, og vi fikk besøk ganske kort tid etter dette bildet ble tatt. 




hjemreisedagen 29/05-15

Formen var såpass grei denne gangen at jeg valgte å dra hjem en dag tidligere. Også fordi storebror skulle ha konsert med barnehagen klokken elleve den tredje dagen, og den hadde jeg ikke fått med meg om jeg skulle reist hjem den dagen. Jeg hadde absolutt ikke orket å dra dit om formen hadde vært lik den første gangen!


Og her ser dere hjemreisedagen med Nicolai VS. Hjemreisedagen med Mie! Som de fleste sikkert ser er formen bedre og jeg er takk Gud (herbalife)noen kg lettere! 


Denne fødselen er absolutt den beste, og alt jeg kan si er at har man hatt et akutt keisersnitt så anbefaler jeg planlagt da det er helt annerledes! Jeg kom meg mye raskere denne gangen og jeg føler meg kjempefin både fysisk og psykisk i forhold til sist! ♥

AKUTT VS PLANLAGT KEISERSNITT: DEL 1

Siden det er en del som har spurt meg om jeg syns det var noen forskjell fra akutt keisersnitt og planlagt tenkte jeg at jeg kunne svare på det i et eget innlegg. Først og fremst kan jeg begynne med at grunnen til at jeg ønsket planlagt keisersnitt denne gangen er rett og slett av samme grunn til hvorfor fødselen min med Nicolai endte med et keisersnitt. 

Jeg var, som jeg har skrevet tidligere i full fødsel med Nicolai. Jeg hadde pressrier, presset og presset uten noe som helst fremgang. Han kom seg rett og slett ikke ned, og lå bare og stanget med hodet sitt for hver gang jeg presset. Jeg var helt utslitt og de bestemte etter en god stund at han måtte komme ut med keisersnitt fordi det var for smalt i bekkenet. Da gutten kom ut 4685 gram forstod vi jo alle hvorfor han ikke kom seg ned. Med trangt bekken og en stor gutt på nesten fem kilo er jo ikke det så rart. 

 

Siden fødselen med Nicolai absolutt ikke var en hyggelig opplevelse, så har jeg vært veldig redd for å bli gravid igjen. Jeg hadde faktisk ikke lyst på flere barn om jeg måtte igjennom en sånn fødsel en gang til. Som de fleste har fått med seg kom også svangerskapet med lillesøster like overraskende på meg som Nicolai gjorde, og noe av det første jeg tenkte på var fødsel. Jeg hadde overhodet ikke lyst til å oppleve dette igjen, og hadde egentlig bestemt meg for å søke om planlagt keisersnitt allerede da helt til jeg kom til min første time hos jordmor. Vi ble som jeg har skrevet tidligere enige om å skrive et ønske/fødebrev til sykehuset. Om hva som skjedde under forrige fødsel og hvordan jeg opplevde det, slik at de kunne ta hensyn til det under neste fødsel.
Jeg hadde jo veldig lyst til å få det til, så jeg krysset bare fingrene for at jeg skulle få en bedre opplevelse denne gangen!

Den samme timen henviste jordmor meg til sykehuset for å ta en glukosebelastningstest. Det for å se om jeg hadde svangerskapsdiabetes - noe jeg selvfølgelig hadde fått! Om man har svangerskapsdiabetes har fosteret lett for å legge på seg litt mer enn det det skal. Så den testen sa meg bare en ting - jeg skulle absolutt ikke prøve en ny fødsel. Mitt første barn var stort, jeg hadde angst for at neste også skulle bli stor og derfor nok en hard og slitsom fødsel som skulle ende med et keisersnitt. Nå som jeg fikk diabetes i tillegg visste jeg jo at lillesøster kom til å bli større enn det som er normalt. 

Jeg ble henvist videre til vekstestimering på sykehuset, og de målte henne til 3000g i uke 34. Heldigvis var det en veldig forståelsefull lege som utførte denne ultralyden, og samme time fikk jeg innvilget planlagt keisersnitt. Et par uker senere fikk jeg time i posten, og den 27.mai 2015 skulle vi få møte lillesøster ♥

(Jeg har ikke tenkt til å skrive hele fødselshistorien og min opplevelse av et planlagt keisersnitt på nytt, så den kan du få lese HER om du ønsker det).

Etter keisersnittet med Nicolai fikk jeg ikke møtt han før det hadde gått rundt tre timer da Andreas kom på oppvåkningen med han. Jeg så kun at de bar han ut da han var ute, og jeg hadde sloknet rett etter etter det og sov nesten helt til jeg skulle tilbake på barsel. Jeg var totalt utslitt etter "to fødsler" og jeg husker rett og slett ingenting etter de bar han ut fra operasjonsstuen. Denne gangen fikk jeg se Mie med en gang hun var ute, og de kom tilbake med henne rett etter de var ferdig med å tørke henne så jeg fikk ha henne hos meg mens de sydde og stiftet igjen. Siden jeg hadde hatt diabetes måtte hun få mat innen en time etter fødsel. Derfor tok de henne med til avdelingen så hun fikk erstatning og trillet meg fra operasjonsstuen og inn på oppvåkningen. Etter hun hadde fått mat osv kom Andreas og en barnepleier med henne tilbake til meg, og jeg fikk ha henne hos meg til jeg skulle bli stelt og trillet tilbake på avdelingen. (Dessverre) en mye bedre opplevelse sammen med henne enn det jeg fikk med Nicolai, men jeg er så takknemlig for at jeg har to friske og fantastiske barn ♥

Tenkte jeg kunne skrive om tiden etter keisersnittet i et eget innlegg, så det ikke blir så mye å lese på en gang :o)

 

Et mammaliv

Hei! Jeg er ei jente på 24år fra Halden. Denne bloggen vil handle om min hverdag som alenemamma til Nicolai(f.2011) og Mie (f.2015). Jeg er selvstendig distributør i Herbalife. Startet med produktene i januar 2014 for å få mer energi og gå ned i vekt. Mistet 12kg før jeg ble gravid på nytt med Mie. Har mistet 15kg etter svangerskap nr 2. Er fortsatt på min reise ned i vekt, så bloggen vil i hovedsak handle om min nye livsstil i form av kosthold og aktivitet fremover. Alle bilder er mine om det ikke står noe annet, og missbruk av disse vil bli politianmeldt!

Kontakt meg:
etmammalivblogg@live.no

Norske blogger

Facebook



Instagram



Kategorier




Arkivet





Bloggdesign

Design og koding av KvDesign


hits